Sinna mamma

Fibromyalgi er en usynlig sykdom, det synes ikke på meg at jeg har det vondt.
Det synes ikke på meg at jeg er helt ferdig.
Det synes ikke at musklene verker.
Det synes ikke at det er vondt å løfte armene.

Det synes ikke, dermed er det mange der ute som ikke tror vi er syke, som tror vi er late. Som tror det er er selvvalgt vi er hjemme,
Som tror vi liker den "skyhøye" summen som aap gir oss.
Som tror vi ikke vil være sosiale
Som tror vi ikke ønsker følge opp barna våre.
Som tror vi liker å føle oss unyttige
Som tror vi liker å føle oss ubrukelige.

De skal gjerne få låne min kropp, skal gjerne få være i min familie og nær meg når det er de værste dagene. Ta del i at jeg forvandles til sinna mamma.....
Ett eksempel nært i tid.... Som igår.....

Jeg er på jobb, arbeidstrening, Skal jobbe inntil tre timer på ett kontor, foran en pc..... Smertene er så sterke før jeg går at jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å holde tannbørsten engang. Lavendeloljen virker ikke, tar en ibux på resept for å holde meg litt oppe. Da den virker er jeg nesten klar.
Trodde jeg...... den intense verken i armer, rygg og ben er monumental,enorm og tar alt fokus. Hjernen klarer ikke å følge med, klarer ikke å konsentrere seg. Jeg får ikke gjort noe. Klarer ikke reise meg engang fordi det er så vondt. Er tørst, men orker ikke løfte vannflaska engang. Etter 2,5 timer klarer jeg ikke mer. Klarer knapt å løfte bena for å gå opp trappa. Må ta paralgin forte og ibux, dermed sovner jeg og gjør det til barna kommer hjem fra skolen.
Det er nå jeg blir forvandlet til sinna mamma.
En mamma jeg ikke vil være
En mamma som ikke kan brukes
En mamma som jeg ikke vil ha her i huset
En mamma med verdens værste smavittighet,
En mamma som må forklare det vanskelige, usynlige for barna.

Hver minste lyd truer med å sprenge hodet og kroppen.
Det flyter mer ting rundt enn før
Det er mer bråk enn normalt
Hver minste lille bagatell tar frem sinna/sure mamma.

Når kvelden kommer prater jeg med barna og må forklare om det store fibro monsteret som gnager og spiser på mine muskler og ødelegger meg. At jeg må ta medisiner som gjør at jeg sovner.

Det som redder meg er at jeg vet jeg blir bedre, jeg vet at alt idag er kroppen litt bedre, for denne gang. Da må man ta igjen alt det tapte fra igår å ikke være sinna mamma.
Sinna mamma er borte for denne gang, men hun ligger der på lur og kan komme frem ved neste korsvei.

Om noen tror det er kjekt å ha det slik, så vil jeg gjerne bytte

Jeg ser frem til en dag igjen som jeg kan være meg, ser frem til å bruke energien de dagene den er der og kunne bruke de dagene på å være sosial, bruke de dagene på å værre nesten den gamle meg.

Ha en fin dag.