4 åring tatt av politiet

Dagen i dag startet som vanlig, ganske mye kaos før alle skulle hver til sitt.
Ute var det ett deilig vintervær, regn, vind, lyn og torden, ja det ble ganske så heftig her, såpass at husets hund Balder slet litt med lukkemusklaturen.
Uansett, alle dører var låst, hunden lå stille, barna spiste sin frokost, mannen drakk kaffe og jeg, ja jeg satt som en zombie og gledet meg til å legge meg igjen.
Ja det var så ille at jeg gkemte nyttårsløftet mitt om kaffe, men det er rettet opp i nå..... Heldigvis.

Siden bilen er noe kranglete i starting og trenger motorvarmer som selskap ganske raskt, har jeg de siste dagene kjørt mann og barn på jobb å skole.
Som vanlig tok jeg den vanlige runden, sjekket at alle dører var låst, da vi har hatt endel episoder med den lille herremannen, Balder.

Houdini har klart det igjen

Sjekket og låst, hunden sendt på plass, stuedøra lukkes, jeg går ut, låser døra og går i bilen.
Mannen blir kjørt på kontoret, jentene på skolen og jeg kjører hjem.
Bilen blir koblet med sin partner, motrovarmen(alt som vanlig) jeg låser meg inn, åpner stuedøra og der står som vanlig...... nei vent litt.... spol tilbake, jeg låser opp døra, går inn, åpner stuedøra og der står ikke Balder som vanlig.
Neivel, roper på han, ingen hund kommer, sjekker om han ble glemt på badet,selv om jeg vet jeg ikke har glemt han der.
Sjekker stua, ser en svart bylt ligger på gulvet der, nei, han er død er det første jeg tenker.
Stålsetter meg å lurer på hva skal jeg gjøre med han nå.
Jeg trenger ikke tenke lenge, det er ikke han, det er dama hans(les: tøykurven han skal ligge i men bruker som dame)
Sjekker spisestua,ingen hund, men vent litt..... der står døra såvidt på klem, oki.... Houdini har klart det igjen....

Denne var ikke låst, men en intelligent Border Collie mix klarte jommen å åpne denne også

Ganske oppgitt og fortvilet bestemmer jeg meg for å legge meg, orker ikke kjøre å lete nå.
En telefon skal endre den tanken...... Hei det er Anita, mangler du en hund? Han er sett i skolegården.

Det var den hvilen, ned i bilen, kjører på 2 gir og i 30 hele veien(greit er førerkortet ferskt, men 30...... den er drøy) Ingen hund å se....
Derimot, ved skolen står politiet og vinker meg inn. Hurra jeg har liksom tid til dette..... Er alt med? Veska, sjekk, lommebok sjekk da er førerkortet med.

Stoppet av politiet....(bildet er fra filmen om Pelle Politibil)

" Det gikk pent med deg, har du førerkort? Vi sjekker det idag" sier den hyggelig politimannen
"Eh....ja..... jeg leter etter bikkja som stakk av i stad" Hjertet banker, knyter seg i magen, enda jeg vet jeg ikke har gjort noe galt, annet enn å kvalifisere til parkeringsbot.....
" Å er det Balder du ser etter? Han var her i stad, rakk ikke å se nummeret, men han løp langs fotballbanen og skvettet på omtrent hver stolpe"

Puster lettet ut mens politimannen skriver ned nummeret mitt tilfelle hunden kommer tilbake. Jeg kjører videre, sviner inn ved coop, da telefonen ringer.
"Det er politiet, nå er han her hos meg, samme sted som istad"

Jada, blinking med lommellykt var nettopp det han prøvde å si at Houdini kom tilbake.
Det er den meritten, såvidt fylt 4 år og i politiets søkelys og forvaring, hvor skal dette ende?

Takk til Anita som ringte og fikk meg ned for å lete, takk til lensmannskontoret som fikk tak i utbryterkongen og passet på han til jeg kom bort.

En sliten og fornøyd 4 åring hviler ut etter en travel morgen

Tilbakeblikk på 2014

Vi skriver 31. desember, den siste dagen i 2014, det er på tide å se litt tilbake på året som har gått.

Det er skjedd to viktige ting som har stor betydning for vårt dagligliv, jeg har fått en avklaring rundt min helse, flere brikker er falt på plass og legen, nav og jeg har hatt likt syn på ting, nå er det mer ro og mer fokus på å klare de små hverdagstingene.

Ferdig pyntet til Onkel Jens Petter sitt bryllup

Det aller viktigste er at jeg klarte, endelig(å på første forsøk) å ta førerkort, takk til Arve ved 3 ern Trafikkskole som tålmodig loset meg gjennom Drammens gater, krinkler og kroker.

Voksebønner er viktig for at barna skal bli store

Vi kan se tilbake på mange spennende reiser i 2014, det begynte med kjæreste tur til London, deretter planlegging av Venezia tur for kunstlaget, og plalegging gjøres jo der turen skal være.

Londontur i februar

Venezia i påsken

Vi hadde en super sommerferie i Danmark, nesten 3 uker ble det i vårt naboland, hvor høyde
punktet var besøk på Trollehøj hos Vera og Hans Peder, flotte late dager med moreller, bading is og møte gamle venner både fra Tokoyo og Danmark.

Besøk hos Vera og Hans Peder innebar mye bading

Ny tur til Venezia, denne gangen med kunstlaget.

Venezia i oktober

I tillegg har Espen vært i Armenia og Finland med jobben.

I juni fikk vi "ny" svigerinne, da Audun giftet seg med sin Åshild,

Lykkelig brudepar

 i juli ble vi tante og onkel for første gang til vakre Gaia og Matilda,

Tantes skjønne jenter

 familiebegivenhetene toppet seg lille julaften(kommer eget innlegg om det senere) da Jens Petter giftet seg med Andrea.

Brudepar2

Velkommen til familien alle 4.

Dagene går sin vante gang her, noen ganger snublende, noen ganger liggende og andre ganger sprudlende.
Dere er mange som er med å deler våre øyeblikk og er en del av livet vårt på både den ene og andre måten.
Jeg setter veldig stor pris på omtanken dere alle viser oss, vi gleder oss til å dele mange gode og fine øyeblikk med dere i året som kommer.

Lyssetting av Elkem har vært en av husbonds store prosjekter i 2014

Vi er veldig glad i dere alle som er en del av livet vårt. Takk for at nettopp du er deg.

Sokker som blir borte, blir de spist?

Jeg tror på ganske mye, alt mellom himmel og jord faktisk.

Jeg tror at det finnes troll, ett som lever av votter og sokker. Problemet er at trollet bare bryr seg om å ta en av hver, den spiser sjelden par.

Troll på let etter votter?

Jeg heklet opp noen nye par votter til jentene, i tillegg fikk de nye strikka sokker til jul. Klok av skade merket jeg alle sammen.

Hver enkelt av dette nye fikk hver sin lille lapp med Frøysland og telefon nummeret på. Det tok ikke lang tid før første problem dukket opp, strykelappene sitter dårlig på ullklær, enda dårligere sitter klistrelapper.

Før barna hadde gått fant jeg flere lapper med Frøysland rundt omkring i huset. Den ene skifer flisa på badegulvet for eksempel, er liksom stor sannsynlighet for at den blir borte, det samme med gulvet i gangen. Den dagen jeg ikke finner gulvet tror jeg ikke jeg vil bli oppringt å få høre at noen har funnet det. Den dagen tror jeg faktisk jeg ikke vil oppleve.

Vel..... Jeg samlet sammen lapper å fikk de i søpla, fikk sendt jenter med votter og sokker med nye merkelapper..... igjen..... avgårde til bussen.

Satte meg ned med kaffe og tenkte at nå trenger vi ikke flere votter, nå kan jeg hekle mer på sjalet mitt.

Det burde jeg jo aldri tenkt...... i gangen lå det å lyste en fin hvit klistrelapp med mitt etternavn og mitt telefon nummer. Det ante meg at en eller annen vott eller sokk manglet en merkelapp.

Førstemann kom hjem fra skolen glad og fornøyd, hun hadde meg seg alt av votter og sokker hun hadde funnet på skolen, ja på plassen sin vel å merke. Med nærmere opptelling fant vi fort ut at her måtte det før omtalte trollet ha vært på ferde, det manglet en raggsokk og en vott.....

Jaja, sjalet ble lagt bort og ett nytt par med votter ble påbegynt. Kanskje jeg skal lage tre votter er tanken nå.

Men heldigvis, trollet spiser ikke sokker eller votter som fortsatt har merkelapp. Neste dag lå begge deler på plassen til frøkna. Med merkelapp i. Det var de hjemme som manglet lapp. Nå er de på nytt merket og klar for skole på mandag.

Ett par votter som bor på skolen, hvordan skal de da merkes tro.....

Den eldste derimot, hun tror at oppbevaring for votter er på plassen på skolen, så heldigvis er det ikke snø her. Dermed slipper vi å dra på skitur. Uten votter måtte hun kanskje hatt på seg sokker på henda, en av hver selvfølgelig, da vi stort sett mangler par her hjemme....

Nå skal jeg ut å lete etter sy merker til klærne, hvertfall de i ull. Gode tips om forhandlere mottas med takk.

Sliter dere med troll som spiser opp votter og sokker, å hvordan angriper dere trollet?

Å forstå ME

Jeg utredes for ME og fastlegen har skrevet til Nav: Det er 100% nærliggende me diagnose.....

Hurra, akkurat hva jeg ønsket meg.....eh.....nei...... Enda en ting som ikke har aksept i samfunnet....
Enda en diagnose som ofte blir sett på som "sekkediagnose"
Enda en diagnose som det ikke er noe hjelp for.....

Kjenner du meg, har du ME selv, kjenner du noen eller bare vil vite litt..... Jeg ber deg om å gå inn å lese  


DENNE linken.

Her kan du lese hvordan det er å ha ME og hvordan du kan være til hjelp for en med ME.....

Ny aupair......

I vinter fikk Signe med seg en bamse fra mormor. Denne vinteren har han bodd i campingvogna og passet på den. Da han skulle få flytte inn oppdaget vi at det var jo hull både her og både der på den.
Men gjenbruk er jo så inn i tiden, å etter en lang leting etter fyllvatt igår så fant vi ut at bamsen kunne gjenbrukes, så nå har vi ei kasse med fyllvatt.

Rester fra bamse har gitt oss muligheten til å hekle masse fine tinger og tanger for å skape nye leker

Bamsens føtter lagde jentene om til bløte gode tøfler etter at vi en stund kunne ha nytt synest av bjørneskinn foran peisen.

Men så plutselig ringte det på døra vår, og der stod vår etterlengta au pair. Det kan til tider trengs med au pair her i huset siden dagsformen til mor er noe komsikomsa. Men en aupair  kan fikse alt som ikke kan fikses med gaffatape.....
Igår kveld kunne vår nye aupair komme og vips stod hun der, direkte fra Bjørnevatn.

Direkte ankommet fra Bjørnevatn kom vår nye aupair.

Det ble så godt mottatt og barna var så snille at jeg lovte de hver sin is. Jeg gikk rett å slett ut i hagen og plukket to fra isbusken vår.

Jeg kunne går rett ut å plukke ned en is

Paris garn fra drops kan brukes til is

Å sannelig stod det en is ferdig plukket også med ett lite bær på toppen og jordbærstrø

Sokker og børster på avveie

Alle har vel hørt om monsteret i vaskemaskinen som spiser sokker, særlig høyresokker, er det ikke det, eller var det venstresokker? Husets herre har det løst greit, han kjøper bare svarte like sokker. HM har ett glimrende utvalg. Om han drister seg til farge er det kun den øvre delen som har en pitteliten fargestripe. Når en da er borte, finner han bare en singel sokk i singel boksen.

Men vi har ett enda større monster her i huset..... Det store bademonsteret.
Sist sett: Ikke sett
utseende: ukjent
størrelse: ukjent
favoritt: hårbørster......

Her har EGENTLIG hårbørsten fast plass i skuffen på badet, sammen med alt annet av hårtinger og tanger. Men det er ganske ofte at børsten blir borte.
Noen ganger dukker den opp igjen like plutselig som den forsvant, andre ganger er det en logisk forklaring, da ligger den på spisestuebordet eller stuebordet. Akkurat som om bordet trenger å børste håret.
Det er alltid far i huset som leter mest etter hårbørsten. Han leter nesten alltid etter en børste.
Noen ganger er OG blir børsten borte. Helt borte. Da må mor kjøpe ny. Når vi da kommer hjem, ja se da ligger børsten i en gymbag eller ett helt annet sted.
Noen ganger blir børsten borte og en helt annen dukker opp i børsteskuffen. En som mor trodde var blitt borte for leeeeeeeenge siden.......
Det kan skape masse latter. Når den børsten som er blitt borte var tilpasset for voksne, akkurat passe stor og passe nøytral.
Men plutselig her en dag hadde bademonsteret forsynt seg med den passe a4 børsten vår..... Borte var den.... Og borte ble den, men så aha, en børste i skuffen igjen. Der lå det en søt liten hello Kitty børste. I noen dager måtte far i huset bruke denne lille søte mandige børsten, kan tro det var ett syn....

Denne lille søte hårbørsten var den eneste i huset i noen dager

Bademonsteret må nok ha syntes synd på far..... for plutselig innerst i skapet bak alle kluter, det lå det en passelig stor a 4 børste

Mørkredd? Sweet Lilly har løsningen

I det Frøyslandske hjem er man fryktløse..... eller nesten fryktløse. Alle er skikkelig tøffe, selv bikkja er tøff i trynet.... Men det er bare til mørket siger på, da er det nemlig bare far i huset som fortsatt er tøff.

Mor synes mørket er helt greit i heimen. Mørkt hus gjør ikke noe, men gå alene ute i det store stygge mørket, det gjør mor helst ikke.
Barna er slett ikke glade i det store mørket intet. Når det er mørkere, er man redde for å gå alene på badet om to av tre pærer ikke virker. Men å si at mørket er skummelt, det gjør vi ikke. Nei da sier vi heller at vi er redde for at det skal komme en ånd ut av tannkremtuben...... Hvem ånd vet jeg ikke men det er ikke plass til en ånd i tannkremtuben vår hvertfall.....

Når leggetiden er der, er det skummelt med alt dette mørke som siger inn over rommet. Det har vi løst med denne flotte lampen

Den har vi handlet hos Sweet Lilly. De har mange ulike typer og er skikkelig søte. Dermed er mørket ufarliggjort hos oss......

Noen ganger

Noen dager er kroppen ikke lett å få igang. Den vil liksom ikke helt starte skikkelig. Idag er en slik dag... Det er lite fibro smerter og heller ikke en utmattelse. Det er bare det at alt er så tungt å gjøre å jeg må tenke ut hvordan jeg skal gjøre alle ting.
Slike dager gjør jeg masse av en ting. Nemlig ingenting.... Jeg er ganske god på det på slike dager, til hundens store fortvilelse....
Da er det godt å kunne legge seg ned å høre musikk. Jeg er så veldig opptatt av moderne musikk og det siste av det siste. Da setter jeg på radio over tven, klikker meg frem til den ungdommelige moderne musikk kanalen nrk alltid klassisk.
Da kan jeg legge meg på sofaen under ett pledd, som idag. Om øynene ikke er lukket, har jeg studert innsiden av hetta på moods genseren min.
Meditasjon kan vi kalle det, det er jo ett slikt fancy uttrykk :)

Det er ikke alltid bikkja liker det. Jeg lå slik å mediterte(les sov sikkert) da plutselig jeg hørte noen knurre inn i øret mitt..... Hunden er liksom ikke veldig stor å skummel men knurre gjorde han. Innen jeg kalrte å komme ut av meditasjonsdvalen fikk jeg bare så innmari ille vondt i skuldra.... Jada.... Noen var lei av meditasjonen min.
Noen var lei av å gjøre ingenting. Mor skal leke. Hun skal leke NÅ.... Så der sto det en sortkledd ridder men en gul gummiball som han slapp ned på skuledren. Flere ganger..... 
Uten respons krabbet han opp på føttene mine, jeg studerte atter engang innsiden av hetta på genseren mens den moderne musikken fra nrk ljomet rundt i stua....

Maska på.

Det er mandag morgen.... for alle er det tungt å stå opp etter helgen, og alle lengter etter helgen. Jeg lengter etter tirsdager.....
Klokka ringer altfor tidlig også hos oss. Alle er i ferd med å stå opp, bare ikke jeg. Jeg må ligge litt til. Bare litt til.
Når jeg er alene på rommet kan jeg sakte krabbe ut av senga. Jeg klarer å kle på meg. Klok av skade ligger klærne allerede fremme. Dermed er de lette å ta på seg.
Deretter kommer det aller viktigste, dagens maske. Mandagsmasken. Jeg setter på smilet og står opp. Klar for å lage frokoster, klar for å lage nister, klar for å få familien avgårde hver til sitt. Når døra endelig slår igjen kan jeg ta av meg jeg har det bra smilet og synker sammen. I utmattelse, i smerte. Men egentlig ganske fornøyd også. Jeg har nemlig klart å være med familien denne helga også, jeg må betale i ettertid. Men JEG KLARTE DET.
Jeg klarte å være med de bort fredag kveld, jeg klarte å være i sentrum lørdag ett par timer. Jeg klarte å spise ute søndag ettermiddag.
Jeg dyrker ikke smerten, jeg prøver å jage den bort. Men heldigvis har jeg endel timer på mandag å hente meg inn.

Hvem maske bruker du i det dagelige?

Det er den samme masken jeg tar på når jeg går ut med andre, det er ofte den samme masken jeg tar på når folk spør hvordan jeg har det, jo bare bra. Det er ikke lett å legge bort den masken, den blir borte når jeg er helt alene, det er da jeg kan kjenne smertene ekstra godt, det er da jeg kan tillate meg å synke utmattet sammen, det er da jeg er meg. Helt og holdent meg

Mitt liv som gress enke

De siste dagene har jeg vært gressenke med barn og hund i heimen. Ikke bare er husbond i Tsjekkia, ett sted midt i ødemarka, hvor det serveres lunken te til alle måltider, og thats it....

Her regner og blåser vi bort, tvsignalene er litt til og fra. Som om ikke det var nok, sliter enivest med å levere varene våre for tida, så her er det smått med internettsignaler for tida, de er mest fra og minst til. Nå venter vi på nytt modem for det vil gjøre susen..... Tror de..... Hva jeg tror? Ny levrandør mener jeg. Har vært mest problemer med den lokale levrandøren.

Ett barn har som vanlig funnet ut nå er vi alene, da blir vi syk med forkjølelse og lett feber og hodepine. Idag har jeg derfor valgt at begge skal få være hjemme så vi kan kose oss. Håper jeg....

Jeg for min del har hatt mye mer energi enn på lenge, mulig noe av det kommer fra reiki behandlingen jeg hadde, men det er for tidlig å si noe om. Torsdag skal jeg ha en ny runde så det skal bli spennende å se hvordan går. Trenger en masse energi for tiden.

Men mest av alt, så savner vi alle her hjemme husbond

Karneval

Inspirert av bloggen til Susanne Kaluza, i ett av sine innlegg skrev hun om da hun som liten fikk være med søsteren på radio show, hun spurte da sine lesere om de hadde noen slike minner....

Jeg var flere ganger i avisa, da vi ofte i gata vår hadde basar til inntekt for barneavdelingen på sykehuset og for UNICEF. Men for min del av det jeg husker var nok den største avishistorien for meg da jeg var på forsiden i Drammens tidende. Ikke bare var det på forsiden, men i farger til og med.
Den gang var det ikke vanlig med farger i avisa, jeg er nemlig vokst opp i en tid da avisa skulle være i svart hvitt og fargene ble spart til en viktig hendelse.
Ja jeg er så gammel, men vi hadde fargetv altså......

Denne hendelsen var Drammens første karneval. Drammen hadde 3 eller 4 år på 80 tallet eget karneval og vi var med i alle opptogene.
Jeg tror det første var i 1984 eller 1985. Da skulle en vi kjente være Karnevalskonge. Det betød at han skulle lede an hele opptoget. Gå aller traller først. Helge hadde ikke barn selv, men han spurte meg, om jeg ville være hans prinsesse..... Jeg var da 8 eller 9 år og du salige skaper..... Hvem jente sier da nei til å få være prinsesse for en kveld da.....
Det var på den tiden vi ikke hadde mtv, reklamer for barn på tv, ikke hits for kids. Den tiden da barn var barn og ikke kopi av voksne. Den tiden da ei jente på 8 ikke brukte sminke, "voksne" klær og satt på dataen. Da jeg var 8 år lekte vi fortsatt med dukker og Barbie og jentenes store drøm var å få være prinsesse hele dagen(slik 5 åringer er i dag)

Jeg skulle få lov å være prinsesse...... Mammas gamle brudekjole ble funnet frem fra loftet, ei som het Wenche klippet og sydde den til, det ble laget cape og bånd. Jeg fikk krone, sminke og ringer. Å der aller først i karnevalstoget..... Der skulle jeg få gå..... Alle kunne se meg..... Det ble tatt bilder i hytt og gevær på forhånd, farmor tok bilder, farmors naboer tok bilder, mamma tok bilder, farmors bror tok bilder og lille jeg..... Elsket det.....
De som ikke så det..... ja de så det dagen etter. Med fete bokstaver og fargebilde.....

Jeg er så heldig at min farmor klippet ut det meste hun fant i avisene som omhandlet oss barnebarna. Utklippene ble satt i album, og da jeg var godt voksen gav hun mitt album til meg.... Så der er jeg i basarbilder i svart hvitt, skolebilder i svarthvitt, kor turer i svart hvitt..... OG prinsesse i farger.....

Litt stolt prinsesse i opptog

Blomstrende hage

Jeg elsker fine hager, det jeg derimot ikke elsker er å ligge på kne å luke. Derfor er jeg veldig glad i hagen vår. Her er det nesten ikke blomsterbed, men masse blomster og store planter/busker rundt omkring.
Der vi vil ha ekstra blir det potter med masse rart i. Vips ble hagen enda flottere.

Mye fint kan haes i krukker. Ved døra vår henger denne flotte saken

Eneste bedet jeg har

Klematisen fulgte med huset

Hagens pryd

Barndomsminner

Bomkjøp og knallkjøp

Noen ganger ser man ting man virkelig tenker Oi....den vil jeg ha så kjøper man det. For eksempel fotbadet jeg kjøpte for ett par år siden å som er blitt brukt ett par ganger, egentlig ikke mitt beste kjøp.



Andre ganger ser man noe å tenker OI...... den hadde vært artig å ha, men så venter man eller tenker at det er sikkert ikke noe vits i å kjøpe det.

Busserull er en slik ting for meg. Første gang på Lom i 1996 så jeg en busserull i min størrelse, jeg tenkte at det er ikke noe så jeg lot være å kjøpe den. Dagen etter var butikken stengt. Året etter hadde de ikke å jeg angrer fortsatt på at jeg ikke kjøpte den da jeg så den for første gang.

Noen ganger ser man en ting å tenker Oi, den vil jeg IKKE ha, dermed kjøper man ikke det. Å man angrer i etterkant.

Noen ganger ser man en ting å tenker OI, det skal jeg ikke ha. Å man lar vær å kjøpe det, å man angrer aldri på det valget.

Som dette smykkesettet. Hos Labasilicagalleria hadde de laget kjede og øredobber av badeender. Det SKAL jeg ALDRI ha. De hadde masse annet rart og noe flott. Noe måtte du være super tøff og super selvtillit for å bruke men bade ender rundt halsen.....eh......nei.....

Noen ganger tenker man OI det var en lekker ting, man kjøper det og angrer aldri.

Første året i Kroatia siklet jeg veldig på disse øredobbene, men kjøpte de ikke. Angret flere ganger å i fjor med jentene på slep tauet vi inn i en flott gullsmed butikk i badebyen Opatija. Nå er disse i mitt eie, å jeg har ikke angret ett sekund.

Jeg har nå lært særlig på ferie, ser jeg noe jeg liker KJØP DET. Særlig hvis man tenker masse på det i butikken. Det gjorde jeg nå sist i Barcelona, kjøpte både kjede og lommebok og har ikke angret ett sekund.



Har du gjort noen bomkjøp? Noen knallkjøp? Noe du har angret/ikke angret på?



Legg gjerne igjen en liten kommentar

Hvor er alt jeg skulle handle?

De rundt meg står opp, selv kejmper jeg virkelig med å lukke opp øynene. Det er tungt og vanskelig. Smertene jager gjennom kroppen, å gudskjelov, jeg lever idag også. Må jo det med de smertene. Alle kroppsdelene er der, eller vent litt.....nesa, er den der? Jeg kjenner den nemlig ikke. Prøver å lfte handa opp, klarer det omsider. Å puh..... trodde nesten ensa var borte jeg siden den ikke var vond.
Selv øynene svir og verker, men det kan jo komme av at jeg har telt klokkeslag og gjøken hver hele og halve time frem til omtrent 5. Ikke rart kroppen melder om streik kl 7 da.

Jeg får tilslutt bena under meg og reist meg opp, da det kjennes ut som om bena skal svikte helt, men klarer da å komme meg inn på badet får tatt en varm varm dusj slik at smertene lindres litt.
Så er jeg klar for resten av dagen. Skal bytte dorull og kreftene i henda tar liksom litt slutt å dorullen detter i gulvet. Da jeg mister den for fjerde gang, rett ned i do, begynner jeg å ane hvor denne dagen bringer meg. Heldigvis dro jeg ikke ned i ren frustrasjon. Dette blir understreket av at jeg knuser 2 kopper da jeg rydder ut av oppvaskmaskina, bare fordi jeg mister en en kopp ned i skuffen den skal stå. I dragsuget tar den med seg hanken til en annen kopp også.
Handlelista blir skrevet nøye for deretter å bli lagt i lommeboka. På butikken finner jeg frem lista mi, og starter handlinga. Dette går strålende. Har heldigvis vogna å lene meg mot og superlimet har festet smilet godt på. Ingen skal se hvordan jeg har det i dag hvertfall.
Det å handle etter liste er for meg en liten nedtur. Jeg har alltid husket alt jeg skulle ha, husket alle bursdager, telefonnumre og datoer. Samtidig med liste får jeg med meg alt, eller?????
Vel hjemme etter handleturen er ikke fangsten helt slik som jeg hadde tenkt. Deodoranten som stod på lista hvor er den? Hmmmm, ikke her i hvertfall, men jeg har fått med meg roastbeef og italiensk salat på tilbud. En salat som er satt ned pga dato, som blir satt i kjøleskapet og deretter glemt bort til den må kastes. I stedet for tørkepapir har jeg fått 3 blader til ungene..... Tannbørster og batterier er erstatt med brokkoli og yoghurt som slett ikke stod på lista denne dagen. Å hvor i all verden er batteriene jeg MÅTTE huske????? De står jo ikke på lista engang. Heldigvis husket jeg i siste liten at jeg ikke trengte servietter, fikk jo ørten pakker av Monica så det er ikke behov. Får lagt de tilbake, å heldigvis for unga så husker jeg lørdagssnopet hvertfall.

Jeg må hvile litt og sovner  IGJEN..... finner ut at det kan være godt med en kopp kaffe og leter etter koppen min. Men den kan ikke sees, nei vel, da står den vel i oppvaskmaskin da. Tar en ny kopp og skla sette inn i kaffemaskina, men i all verden..... der står jo kaffekoppen jeg lette etter...

Bildet er hentet fra politiken.dk

. Full av kald kaffe. På benken ligger ei tør skvie med smør som ble glemt å spist.....
Smertene er i ferd med å ta overhånd igjen så jeg smører inn armene med tigerbalsam. Tar med kaffen i stua, finner hekletøyet å gnir meg litt i øynene.... Uten å huske at henda nettopp har smørt inn armene med tigerbalsam..... Jeg kan love dere at det svir noe så innmari.
Når kvelden endelig kommer er det godt å finne kjærlighetserklæring fra barna mine på nattbordet. Oppå boka jeg ville lese, men som jeg ikke klarer å holde oppe.

Det er på slike dager jeg virkelig vet at fibrotrollet er her og at jeg er midt i fibrotoppen...... Heldigvis vet jeg at dette går over. Heldigvis vet jeg at bedre dager kommer. Heldigvis vet jeg at jeg elever. Å jeg tenker, jeg er heldig tross alt. Det kunne vært så mye mye verre.

Heldigvis har jeg også mange gode dager

Lyden ta peng

Når stillheten no har senka seg, går æ stillt igjennom huset...... Noen netter har jeg slitt med å sove på grunn av smerter. De siste dagene har jeg da stått opp å gått ut.
Det er midt i natten, stillheten er utrolig. Ikke en lyd..... vel nesten ikke....
Bikkja somler rundt i buret sitt, en nabo nyser, men ellers er det stille.
Jeg har laget meg en kopp te, ikke fordi jeg er kald men fordi det er godt med en beroligende te. Teen har jeg tatt med meg ut i fine natta......nettopp for å høre stillheten.
Det er ganske godt å sitte slik og alt er bare helt stille. Det lyser på verket, gatelysene er på ellers er det lite lys å se i en stille natt....
Plutselig blir jeg var en lyd.... ikke en stert lyd, men en lav jevn lyd som summer bak der ett sted.... Hmmm, hva er dette uromomentet i en ellers så rolig natt????
Lyden ta peng flerrer over natteroen i lille Svelgenbygda.... eh.... ok da flerrer og flerrer.... den er der jo hele tiden som en liten svak bakgrunnslyd. Den er ikke markant og har man bodd like ved E 18 i Lier og all støy fra Drammen så er dette ikke noe å skryte av. På dagtid merker vi den ikke, men ellers på natta når det er ro. da merkes den. Men lyden av penger det er det.
Her i Svelgen er den største bedriften Elkem, som lager silisium, det er den og kraftverkene som er med på å drifte kommunen vår.

Lyset fra verket. Lyden ser dere ikke men den er der og slik som dette ser penger ut på nattestid

Store Lillebroren min.

Jeg er heldig, veldig heldig. JEg har nemlig en helt super lillebror.
Ikke Simne, Bonden og Bror min som Akurust skrev om men bror min Jens Petter ble født, da var jeg 13 år. Så ett søsken forhold som å leke med hverandre å slikt det har vi aldri hatt.
Men det betyr ikke at jeg er mindre glad i han av den grunn. Og stolt det er jeg. Han har det siste året gått på Fudan Universitetet i Shanghai og idag er han ferdig. Idag ligger det bilder ute på Facebook. Jeg har lånt noen bilder der fra sida til en av de andre studentene, Nikoline Hambro Dybsand, Men jeg vil gratulere bror min med vel overstått eksamen

Glad i deg lillebror

Jeg en fibro mamma

Jeg er 36 år.
Jeg er gift.
Jeg er mamma.
Jeg er på jobb, som egentlig er arbeidstrening
Jeg ser frisk ut
Jeg er en fibro mamma

Ja jeg ser frisk ut, ja jeg orker masse, noen ganger. Nei jeg orker ikke alt. Selv om jeg ser frisk ut betyr ikke det at jeg er frisk hele tiden, bestandig.
 Noen ganger velger jeg å delta på noe for barna, men i dårlige perioder straffer det seg, til tider ganske hardt. Men det ser bare de der hjemme.

Det er tøft å møte samfunnets holdninger til Fibromyalgi, siden dette er en sekkediagnose, som mange ikke godtar. Men det tøffeste er når det går utover ungene, da strekker man seg litt lengre selv om den såkalte fibrotåka henger over en

Ting glemmes, man husker ikke alt man skulle å burde ha gjort..... Det også tar på en fibro mamma som sender avgårde barnet i barnehagen, og for sent husker at det er turdag å sekk og drikke ligger i gangen hjemme, samme dagen som man glemmer jobbnøklene hjemme, handlelista i bilen,glemmer å sette på poteter og få ferdig middagen alt i alt fordi man er så sliten å trøtt å knapt henger sammen.

Det tar på å ha en usynlig sykdom.....
Du ser ikke syk ut..... Nei tusen takk. Jeg vet det. Men sykdommen sitter liksom inne i kroppen da. Som jeg sier til barna, mamma har ett fibromonster som spiser litt på musklene mine.

Du må komme deg ut litt. Treffe andre folk så blir du bedre. Du har godt av å jobbe å tneke på annet.
Takk for omtanken. Jeg har tenkt tanken selv og de dagene jeg klarer er det godt det. Men andre dager kan jeg glemme alt når jeg har stelt meg for da er jeg så trøtt å sliten at jeg kan sovne i dusjen. energien er nok borte resten av den dagen. Å det lille som er blir prioritert til mann og barn.

Har du prøvd? Ja jeg har sikkert gjort det. Jeg velger nemlig ikke være syk. Jeg har prøvd det meste og tro meg. Det virker ikke så veldig. Det som virker best for min del er faktisk lavkarbo. Det gjør at jeg noen ganger klarer å være aktiv å gjøre ting. Ellers har jeg prøvd alt fra medisiner, psykiater, psykolog,trening, rehabitering, akupunktur, ja selv fjern helaing er prøvd. Det jeg er fått med fra alt dette er at jeg har ett papir svart på hvitt at jeg ikke er gal....

Alle disse tingene tar på men verst er det når barna sier, du orker jo aldri noe du.......

Da orker mamma litt ekstra, men dagen etter orker ikke mamma noe annet enn å ligge rett ut, frem til middag. Da er kansskje du den neste det går utover. Det er avtale med deg jeg må avlyse, eller ett møte jeg ikke fikser å gå på.


Men andre ganger er jeg veldig bra og mange ganger klarer jeg mer, da er jeg nemlig supermamma og barna blir møtt med rent hus, nybakt brød og masse kos og en kjekk mamma.
Heldigvis er det mange slike dager også..... Men ikke akkurat nå som kroppen og jeg krangler endel.
Men uansett det kunne vært verre.

Bygda vår

Dere som leste 17. mai innlegget, jeg trives her i Svelgen. For meg som byjente er det bare helt andre tradisjoner. Det blir omtrent som første gang man skal feire jul hos andre, hvor alt er egentlig helt feil, selv om man gjør mye av det samme.....

Før vi flyttet hit til Svelgen, var jeg litt i tvil om dette var noe for meg. Skikkelig byjente som jeg er, Espen var jo tross alt fra "landet". For sentrumsjenta meg er alt etter Rundtom landet. Husker godt da jeg var lita jente å skulle på Lindum, det var SÅÅÅÅÅÅÅÅ langt og midt i ingenting, forbi en drøss med gårder.... Hvertfall ett par stykker.
Jeg er vokst opp midt i bygryta, med Tollbugata på den ene sida og Bjørnson på andre sida. For dere som ikke er kjent, dette er noen av de mest traffikerte gatene i Drammen. Innfartsårer til byen.
Da jeg traff Espen bodde jeg på Bragernes, midt i Tomtegata med masse lastebil traffikk forbi oss hele døgnet. Nok en innfartsåre til sentrum....

Første gang jeg skulle til Svelgen var jeg gravid, med bekkenløsning. Etter ca en time i i bil strakk jeg en muskel i ryggen..... Lite visste jeg da at det skulle ta 7 timer til før vi var fremme....
Vi fant til slutt Svelgen Hotell. Det var ekstremt lite folk i bygda denne helga, det var nemlig starten på jakta. I tillegg stengte butikken kl 18 på fredag og kl 16 på lørdag.
Dere som tror Drammen er dødt..... Try to be in Svelgen kvart over fire en lørdag ettermiddag.....

Keipen med Risevatnet i forgrunn. Dette er utsikten fra soverommet vårt

Er det rart jeg var litt usikker på om dette var noe for meg som var oppvokst med eksos på brødskiva????
Status nå etter 5 år. Ja jeg har bodd her i bittelille Svelgen i 5  år pluss litt.....
Jeg stortrives. Tryggheten om barna blir "borte" alle vet hvem de er og enten ringer eller frakter de hjem. Skjer det noe vet alle det på godt og vondt.
Om det er ett eller annet får man alltid høre det fikser vi.... Bygda stiller opp å hjelper til om det trenges. Ett sted man passer på hverandre.
Skolen og barnehagen.... Jeg vet hva vi dro fra og jeg vet så absolutt hva vi har.... Ett flotte læringsmiljø som ser løsninger overalt. Jeg ahr to jenter som trives i hverdagen sin.
Vi har ei luft som er ren, hvit snø når det er snø. Vi har en stillhet som jeg ikke visste fantes. Jeg kan sitte ute å høre lyden av foss og fuglesang.... Eller jeg kan sitte inne litt redd med Dagmar som banker og vil inn....
Det er mange som bryr seg om oss, som passer på.
Jeg har opplevd å få pakker på posten uten å ha fått hentelappen, men de vet hvem jeg er så slipper jeg å ta en ekstra tur på butikken. 
Jeg har opplevd folk som passer på bikkja når han har stukket av, jeg opplever ett samhold som ikke finnes i byen.
Jeg har masse og ren natur og verden er bare ett tastetrykk unna og kalles for world wide web.... jepp det har funnet veien til bygda også....

Som om ikke det var nok så har jeg funnet flere gode venner, fått flere nye hobbyer og ikke minst, jeg har fått en ny "bror"

Ny kokebok

For ei lita tid siden bestillte jeg meg ny kokebok. Strengt tatt er vel ikke det nødvendig..... Hele huset vårt renner over av bøker og kokebøker er en egen avdelig. Det renner over av kokebøker av alle slag;) Selvfølgelig er Schønberg Erken representert, middelhavsmat, pastaretter, sjokolade og konfekt, bakebok, lavkarbo, farmors egen håndskrevne, Espen fra skoletid. Kokebøker for barn, kokebøker på tur, med primus, til grill, ja til og med kokebok på dansk/grønlandsk har vi.
Så jeg så selvfølgelig nødvendigheten av enda en kokebok. Må ha det bare må ha det.... I tillegg til de 3 av Brimi, de 3 lavkarbokokebøkene, de med apsta og hele remsa..... Nødvendigheten for akkurat denne var stor.
Men jeg har jo ikke en slik en.... Oki, jeg har 3 kokebøker om lavkarbo fra før..... Men jeg har ikke akkurat denne da.... Dette er hverdagsretter, og nesten med bare ting i vanlig butikk. Sikkert så vanlig at jeg får de på coop også..... Om jeg er heldig.....
Men hvorfor akkurat denne da? Tja..... Lena Beatrice som er forfatteren har en super blogg om lavkarbo og jeg digger flere av oppskriftene hennes. Dere kan bare se selv HER .
Å om man bestiller rett fra henne får man en signert utgave med en personlig hilsen i.....
 

Hvem kan vel stå for det da. Det er viktig med signerte utgaver. Nesten mer viktig enn resten av boka. Jeg har digget bøker med personlig hilsen til MEG siden jeg fikk min første signerte bok... Eller fikk og fikk. Jeg måtte jo pent kjøpe den. Da var jeg 18 år (å nesten ukysset) gikk på folkehøyskole som hadde seminar med Vigids Hjorth, som nettopp hadde utgitt boka Død Sheriff.

Den fikk jeg signert. Med hilsen til bare MEG. Siden det har jeg likt Vigidis Hjorth og lest boka Død Sheriff flere ganger, den er liksom til meg da. Boka er egentlig ikke så veldig bra, men den er til MEG....

Men kokeboka ja. Lavkarbo til Hverdags. Den er mye bedre enn Død Sheriff. Ja det er jo ikke samme sjanger helt da. Det ene er en roman og den andre en kokebok)men de er til MEG.....)
Lena Beatrice sendte meg boka en mandag og dagen etter lå den i postkassa mi. Boka hadde en hilsen til MEG en lang hilsen på hele den ene siden(ja ikke over oppskriftene da... ) Dessuten hadde hun sendt den litt senere enn tenkt så snille snille Lena Beatrice hadde lagt med en liten hjemmelaget overraskelse. Helt super nydelig hjemmelaget lavkarbo krokan.....
 

 Boka hadde ikke bare hilsen og signatur, den hadde en liten gave også. Nå digger jeg Lena Beatrice enda mer enn Vigdis Hjorth ;)
Krokanen er forlengst borte den ble testet ut i hjemmelaget krokanis(lavkarbo), jeg har rukket å prøve flere av oppskriftene og denne blir lest og brukt masse. Enda bedre enn Død Sheriff.
Skal du kjøpe bare EN kokebok med lavkarbo..... LenaBeatrice sin!




Hvilke bøker liker du?

Legg gjerne igjen en liten kommentar