mandag 22. oktober 2012

Maska på.

Det er mandag morgen.... for alle er det tungt å stå opp etter helgen, og alle lengter etter helgen. Jeg lengter etter tirsdager.....
Klokka ringer altfor tidlig også hos oss. Alle er i ferd med å stå opp, bare ikke jeg. Jeg må ligge litt til. Bare litt til.
Når jeg er alene på rommet kan jeg sakte krabbe ut av senga. Jeg klarer å kle på meg. Klok av skade ligger klærne allerede fremme. Dermed er de lette å ta på seg.
Deretter kommer det aller viktigste, dagens maske. Mandagsmasken. Jeg setter på smilet og står opp. Klar for å lage frokoster, klar for å lage nister, klar for å få familien avgårde hver til sitt. Når døra endelig slår igjen kan jeg ta av meg jeg har det bra smilet og synker sammen. I utmattelse, i smerte. Men egentlig ganske fornøyd også. Jeg har nemlig klart å være med familien denne helga også, jeg må betale i ettertid. Men JEG KLARTE DET.
Jeg klarte å være med de bort fredag kveld, jeg klarte å være i sentrum lørdag ett par timer. Jeg klarte å spise ute søndag ettermiddag.
Jeg dyrker ikke smerten, jeg prøver å jage den bort. Men heldigvis har jeg endel timer på mandag å hente meg inn.
Hvem maske bruker du i det dagelige?
Det er den samme masken jeg tar på når jeg går ut med andre, det er ofte den samme masken jeg tar på når folk spør hvordan jeg har det, jo bare bra. Det er ikke lett å legge bort den masken, den blir borte når jeg er helt alene, det er da jeg kan kjenne smertene ekstra godt, det er da jeg kan tillate meg å synke utmattet sammen, det er da jeg er meg. Helt og holdent meg

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar