torsdag 16. januar 2014

Jeg klarte det NESTEN

Ganske mange mennesker lider av en eller flere fobier, så også jeg. Jeg lider av akrofobi, eller høydeskrekk for de som heller vil bruke det.

Jeg kjenner jeg blir skikkelig kvalm av dette bildet. Bildet er hentet hos anderssonpsykologbyra.se

Store norske leksikon skriver:
Høydeskrekk, akrofobi (av akro- og -fobi), sterk og ofte ukontrollerbar angstreaksjon hvis personen er over bakken og kan se ned. Omfatter bl.a. frykt for og unngåelse av å klatre i stiger, gå ut på balkonger, stå på kanten av stup eller kjøre veier langs stup. Høydeskrekk opptrer oftest i voksen alder.

En følelse jeg kjenner godt igjen....
Hjerte begynner å slå fortere og fortere, jeg er nesten redd det skal hoppe ut av kroppen. Jeg blir helt kald, får vondt i magen. Jeg svetter masse, hendene skjelver. Jeg må pine meg selv å se litt , men bare litt, ned..... Å gosh, det er laaaangt ned. Bena begynner å skjelve. Jeg er redd alt skal ryke og jeg skal dette ned. Jeg kjenner jeg begynner å bli svimmel, jeg veksler mellom å bite negler eller prøve å dytte de gjennom handflaten.
Å jeg blir kvalm, har lyst å kaste opp, blir tørr i munnen. Hele kroppen skjelver helt ukonntrollert. Stopp verden jeg vil av. Jeg ser ned igjen.... å jeg innser, å var det ikke lengre ned? Jeg har bare på meg ullsokker.
Ludvig og jeg er to alen av samme stykket. Bildet er funnet på google

Da jeg så Jul i Flåklypa slo det meg, jeg å Ludvig er ganske like, han har så høydeskrekk at han blir svimmel bare han bruker ullsokker.
Jeg er litt bedre da, holder med to par ullsokker for min del....

Det å ha høydeskrekk er ingen spøk, det kan være ganske ødeleggende for mange opplevelser. For min del, om jeg føler meg ukomfertabel i høyder får jeg veldig vondt i magen, kroppen skjelver, jeg begynner å mase på ungene om de er med.
Alt kan se ganske bra ut, men så fort jeg kommer bort fra det ekle, da kan jeg gråte, kaste opp, skjelve enda mer.
Men alikevel, jeg vil prøve å utfordre meg selv hele tiden når det gjelder høydeskrekken, hvorfor skal den styre hva jeg skal oppleve.....
Jeg har NESTEN vært på Galdhøpiggen, jeg kom meg over Styggebreen, jeg begynte på den siste stigningen før kroppen begynte å riste helt horribelt. Jeg ble kvalm. Jeg ble svimmel. Jeg var skrekkslagen. Jeg var helt vrak. Jeg satte meg ned og ble sittende. Men jeg var der NESTEN....

Slike bresprekker over Styggebreen er årsaken til at jeg bare NESTE kom meg opp på Galdhøpiggen.( Jeg er sikker på de var enda verre, inni hodet mitt var de ekstreme.) Bildet er fra siden til Panoramio 



Jeg har tatt gondolbanen på Rjukan. Jeg hadde ingen mulighet å komme meg av før vi var oppe. Jeg har grått å studerte skjorte til Espen veldig på den sammen turen opp. Jeg har kastet opp på toppen av Gondolbanen på Rjukan. Jeg har gått ned til Rjukan. Men jeg klarte det.....

Jeg har vært på toppen av Peterskirken. Jeg har gått trappene opp, jeg har sett ned og jeg har NESTEN vært helt borte til gjerdet på toppen. Jeg har NESTEN tatt bilder utover Roma fra Peterskirken(jeg har bilder men takket være min kjære)
Jeg har risten meg over taket på Peterskriken, jeg har svettet så masse på Peterskirken at jeg måtte skifte.
Jeg har drukket 0.7 liter dispenser brus på styrten på toppen( å jeg liker ikke brus engang) jeg har kastet opp på toppen av Peterskirken. Men jeg har vært der. Jeg KLARTE DET.
Ett slikt bilde har jeg også, men ikke tatt av meg. Jeg kom meg NESTEN frem.... bildet er fra wikipedia


Jeg har kjørt pariserhjul i København på kvelden. Det skulle være romantisk. Det skulle være flott utsikt. Mulig det. Jeg satt tett inntil min kjære med øynene lukket hele tiden. Men jeg gjorde det.

Jeg har kjørt mange ekle veier i Norge(særlig på Vestlandet) Sikkert mye fin utsikt, men jeg vet det står masse spennende i Naf boka, eller i serviceheftet til bilen om det er det eneste.
Jeg har vært nesten i toppen av mange kirketårn og nesten fått se mange flotte utsikter. Min kjære har hatt med kamera å slik får jeg se det.
Jeg har nesten klart å bytte lyspærer i taket, jeg har nesten vært på toppen av ei gardinttrapp, jeg har nesten.......

Men jeg liker å utfordre meg selv også..... å nå skal vi til London med Londons Eye..... Enten så klarer jeg det, eller så blir det nesten......

London Eye er 135 meter høyt og turen tar 20 min(bildet er fra wikipedia) vil jeg klare det eller vil jeg klare det NESTEN? Tja si det vet jeg ikke enda....


Vi trenger utfordringer, vi trenger mange nesten i vårt liv, å det krever mot å si jeg fikser det ikke.... (Når vi er flere som reiser er de andre så heldige at jeg kan passe på vesker og bager.)
Men vi trenger også å kjenne på følelsen JEG KLARTE DET.

Har du noe du frykter, har du mange nesten i ditt liv? Jeg håper også du har mange JEG KLARTE DET.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar