fredag 18. mai 2012

17. mai 2012

Så var årets nasjonaldag over.....
Må si jeg sitter igjen med ganske blanda følelser når det gjelder nasjonaldagen. Er det en dag jeg virkelig savner Drammen, så er det på en slik dag som igår......

Spente jenter er kalre for å reise på skuleplassen

I Svelgen starter toget kl 10 på skuleplassen, det er forsåvidt ganske likt som i Drammen. Masse forventningsfulle barn, skolekorps som spiller..... Men der slutter likhetene..... Det er ingen barn som får holde dagens tale, ingen kanoner som skyter salutt, å det som i år var en virkelig skuffelse var under nasjonalsangen.... Korpset spiller opp, men hva skjer? Ingen synger,å jeg mener INGEN..... Ikke barn ikke voksne ingen i det hele tatt. Da blir kontrasten stor til Drammen, da jeg gikk i tog, de fleste skoler fra kommunen er på Marienlyst, russen og mange tusen stemmer i nasjonalsangen. Det gir gåsehud, det gir klump i halsen det gir en følelse at vi er felles. Vi deler noe.
Mens iår i Svelgen, folk prater, barna prater å de som ikke prater kikker ned som om det var en begravelse man skulle i.... Nasjonalfølelsen, enhetsfølelsen, bortus vekkus.....




Barna gjorde seg kalre og vi gikk for å se toget komme forbi. Å for vår del, byfolk som vi er, speidere som vi er.... Blir litt betuttet over det totale kaos som kommer mot oss.....
I år var det veldig synd at øverigheta(les lensmann) var sykemeldt. Ingen i uniform fremst for å lede toget. Det er med på å gi en ekstra ramme rundt det, så Strandos, du var savnet iår. God bedring til deg.

Togen i Svlegen, uten øverighet, men med ymist anna bakerst

Med mange års erfaring som tog gjenger først med skolen, deretter som speider har jeg god erfaring i orden i rekkene. I speidertoget, amn bruker HELE gata, 3 i bredden, skolene gikk hvertfall 5 i bredden. Hvordan det er nå vet jeg ikke, men når jeg gikk var det ikke slinger i valsen nei. Orden i rekkene. Masse glade barn, masse flagg som blir vaiet, sang, hurrarop både fra de som ser på å de som går i toget.
Her kom toget i ei salig mølje iår, å nesten ingen som ser på. Hvem i all verden skal barna da rope hurra til, hvem i allverden skal de synge for????????
Vi prøvde så godt vi kunne der vi stod vi da.... Vi ropte hipp hipp hurra..... Å flere så på oss som vi var sprø, det var da vi etterhvert innså at begravelsesfølget kom fra skuleplassen ja.... Rett skal være rett.... Tre barn ropte hurra i klassen til Sigrid og læreren fra Oslo ropte hurra.....

Hipp hipp Hurra

Etter skolen kommer barnehagen med triste foreldre og helt til slutt kommer folk elles, men i all verden, hva skal folk elles eller ymist anna i barnetoget etter? De går jo alle i folketoget ett par timer etterpå alikevel.....
Som dere skjønner, noen savn har man i Svelgen. Noen ting er så ulikt hva man kjenner til som byjente. Men det som var merkbart var fraværet av glede, fraværet av nasjonalsangen, fraværet av hurrarop.....

Men for alldel, endel ting vil jeg heller ikke bytte bort. Tryggheten på ett lite sted. Når barnet ditt ikke finner deg igjen etter toget. Redselen i barnet er like stort uansett, MEN her vet barnet hvor du er antagelig. Alle vet hvem barnet ditt er og ber du om hjelp blir du fulgt eller noen ringer foreldrene dine. Selv om tårene kommer i det du innser at du er alene på banen...... Men du blir mer alene med 50 000 mennesker i byen rundt deg vil jeg tro.
Samholdet på samfunnshuset. Det å kunne gå dit etter toget, kjøpe is, kaffe, brus, kake og pølse. La barna løpe fritt rundt, la de handle selv, du vet hvem alle er....
Lekene på skoleplassen hvor alle hjelper alle, man trenger egentlig ikke følge med på barna.  Nå er latteren og gleden på plass hos barna mens de dukker ned i kakestykket, har munnen full av snop, brus og is.
Jeg savner ikke følelsen av å være en levende minibank med ett lite pengetrykkeri i bunadsveska. Jeg savner ikke ballongselgere, pølseselgere, isselgere, lakrisselgere, tivoli, kiosker, vaffelselgere, vårrullselgere, kebabsjapper, sveleselgere, selgere som selger selgere. På hvert gatehjørne er det neon som skal selge deg ett eller annet til ågerpris, fordi dette er barnas dag og pengene sitter løst i lommeboka denne dagen. Å jeg savner ikke de såre føttene etter å ha vandret gjennom hele byen og tilbake siden bilen står på den andre siden av byen.......
Så alt i alt...... 17. mai i by og land er så absolutt forskjellig på alle måter.... Men jeg må nok innse at barndommens 17. mai tilhører en svunnen tid for min del, og det viktige er at barna er fornøyde.













Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar