fredag 22. mars 2013

Jeg er en stolt Metodist!

Som så veldig mange andre er jeg veldig glad i å reise. Reisemålet i seg selv er ganske viktig, for meg er det vikitg å kunne oppleve ting, se nye ting og få andre impulser. Som så mange andre.

Når vi er ute å reiser er vi alltid innom ett ukjent antall kirker. Er det en åpen kirke, ja det er det en stor sjanse for at vi stikker nesa vår innom. Jeg er sikker på at barna vår etterhvert som de blir mer og mer vil få ett enten eller forhold til kirker. Enten elsker de det, eller så blir de gørr lei.
Det er forskjellige måter å se kirken på. Det aller første vi begge ser på er det arketektoniske, utsmykninger og fargebruk. Deretter skiller våre veier seg litt, der husbond begynner å se mer detaljer på arkitekturen, grundigere på orgelet eller gjerne vil opp i ett eller annet tårn, begynner jeg å se mer på selve kirken, lese om historien rundt den. 
Det er spennende å se det religiøse perspektivet på kirken. Hvem er viktig og hvordan får man det frem. Jeg har også vært så heldig, eller uheldig mener kanskje noen, å få med meg flere typer gudstjenester. Jeg har vært i Den Norske Kirke, jeg har vært i katolske kirker å fått oppleve messe, jeg har fått oppleve en konfirmasjonsmess av franske skolegutter i Peterskirken, katolsk vielse,russisk ortodoks vielse, muslimsk bønn hjemme med muslimer, den reformert kirke i Nederland( som når jeg googler får frem at de følger calvinistisk lære og prestbyterianisme) sist men ikke minst, metodistkirker rundt omkring i Norge.



Under alle disse gudstjenester og messer fra overfyllt med pynt til absolutt ikke noe, er det flere ting som slår meg. Alle tror de på den samme guden, det er bare måten å praktisere det på som skiller seg ut. Det er da jeg kan si jeg skjønner hvorfor jeg er metodist. Og det er jeg stolt av. Det jeg savner aller mest er å kunne gå i kirken(oki, jeg var ikke super aktiv, men var der til tider, og ja vi har kirke her og jeg er der noen ganger i løpet av året) 
Jeg er stolt av å kunne si jeg er medlem i ett kirkesamfunn som tar seg så godt av hverandre og varmen som er i menigheten. Den biten har jeg ikke fnnet noe annet sted. Følelsen av å være velkommen uansett og gleden over å se deg igjen. Omsorgen og omtanken.... Det finnes sikkert overalt, men jeg føler meg mest 
hjemme i Metodistkirken, og for meg er det et stort savn at nærmeste menighet er i Bergen 4-5 timer unna. 

Desverre er det også slik om vi er i Drammen er vi sjelden der en søndag når det er Gudstjeneste i kirken. Men jeg vet jeg er alltid velkommen, og jeg vet vi er i tankene til menigheten og de er i mine tanker. Det er når jeg kommer inn i egen kirke jeg finner roen, tryggheten og føler meg hjemme.
Det er da jeg enda stoltere enn vanlig sier Ja jeg er metodist.

Kirken min. Her gikk jeg på søndagsskole, gikk i juniorklubb, ungdomsklubb, kor, konfirmert, presten herfra viet oss, barna er døpt her. (Bildet er funnet på nettet)


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar