fredag 20. november 2015

Reisebrev fra Kina, starten

Jeg prøvde å blogge fra Kina, jeg hadde på forhånd skaffet meg vpn, noe som virket noen ganger og andre ganger ikke.
I tillegg var nettet så utrolig tregt at det tok jo vinter og vår å vente på opplastinger.
Ganske raskt tok jeg avgjørelsen på at jeg dropper blogg i Kina, jeg vil bare være her , ta bilder, nyte og oppleve.
Nå er jeg hvertfall hjemme og kan starte blogging og bilde redigering fra Kina.


Gatekjøkken, bokstavelig talt, alt var på gaten


Jeg kommer ikke til å skrive noe for hver dag, men er i startgropen på redigering av bilder. Derfor kommer det i dagen liten smakebit, så vil det komme mer til uka.

Flyturen var lang og lengre enn lang, men ungene tok det hele supert, lite sutring og krangling til vår store glede.
Noenogtjue timer på reisefot kan nemlig bli en utfordring, en utfordring de taklet veldig bra.
Det mest stressende var ei gruppe på åtte som skulle baksere seg rundt på de ulike flyplasser, men det også ble løst ganske så greit.

Vel greit og greit..... mor hadde fått rullestol, dermed ble vi på alle flyplasser møtt ved utgangene av flyet med rullestol og egen triller.
Dermed kunne vi andre bare henge etter som slips å komme til rett gate, gjennom sikkerhetskontroller, med buss og tog, begge veier kom vi greit frem og rakk akkurat en pust i bakken, en tur på doss før mor aller først ble trillet ombord på neste fly.

Friterte andetunger var noe mer spesiellt, ungene likte det, men jeg kunne styre mine lyster



Endelig fremme ved hotellet med mye ny familie. Takk til lillebror som lot oss få bli kjent med disse flotte menneskene




Vi kom jo frem og ble møtt av hele vår nye storfamilie på flyplassen, de stillte mannsterke opp med biler for å frakte disse rare, trøtte, slitne,svette reisende hvit menneskene.
Signe ble gjenstand for stor oppstandelse, hun ble strøket over håret, armen. Kløpet i kinnet, kysset på og dullet med. Hun var i sitt ess denne kvelden.

Slitne fant vi vi ett spisested, som egentlig var stengt,men det ble åpnet for oss så vi kunne få oss mat.
Den første utfordring var spisepinne spising, da var det godt med litt undervisning før maten kom....

Øvelse gjør mester


.. og for de som ikke taklet friterte ande tunger med pinner, fikk vi eget bestikk, beregnet på oss hvite.

Egetbestikk til oss som trengte det

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar