mandag 10. februar 2014

Prisen å betale.

Det er mandag, vi skriver 10. februar og jeg kjenner en tom følelse.
Ikke en god følelse, alle skal hver til sitt. Alle skal på jobb, skole aktiviteter på ettermiddagen.

Bare ikke jeg. For 10 år siden hadde jeg jobb, kroppen funket slik den skulle og jeg var aktiv. Jeg drev aktivt med slektsgransking, historielag, jobbet helger, satt i redaksjon for Rundtom Drammen, speiderleder.

For fem år siden var jeg ikke i jobb, men klarte ganske masse alikevel. Klarte å ha ett sosialt liv, scrappet masse, koste meg når jeg kunne være på tur, være med på aktiviteter, så ble alt mye verre.
Nå idag sitter jeg her, det er mandag alle er opptatt og ser tilbake på ei helg med masse aktiviteter og selskapligheter.
Joda, jeg var i housewarming party for gode venner på lørdag. Jeg er super stolt og klarte å være der 1,5 time, med masse andre mennesker, jeg var på pjonekurs på tirsdag med husflidslaget. Lørdag kveld kom en god reaksjon, prisen å betale for en "aktiv" uke. Hele to ting gjorde jeg. Først jobbet hodepinen seg godt gjennom og ble sterkere og sterkere. Deretter kom en kvalme som slo meg helt i bakken. Lå en stund på badegulvet for jeg klarte ikke mobilisere nok til å gå ut i stua. Det er prisen jeg må betale, jeg vet aldri hvordan kroppen virker.

Det er mandag, jeg er trøtt og sliten. Kroppen verker, hybel elefantene jogger rundt, klesvaska hoper seg opp, det er rot og litt støv både her og der, men jeg orker ikke gjøre så masse med det. Tar med en ting eller to når jeg skal fra ett rom til ett annet, men thats it.
Jeg kan godt gjøre mer, men da kan jeg glemme handling, jeg klarer ikke lage middagen.

Jeg leste en blogg om ensomheten i en tom kalender..... Den er ganske stor den ensomheten. Etterpå når alle sitter ved middagsbordet og prater om hva de har gjort eller skal gjøre..... Sitter jeg der, hva har jeg gjort? Jo, jeg har dusjet det kalrte jeg helt alene.
Jeg har laget middag og ellers bare ladet for å orke å være oppe med familien min på ettermiddagen.

Det å ikke kunne lage seg mange planer, for du vet aldri når kroppen sier stopp, du vet aldri når du må backe ut. Se tomme ruter i kalenderen mens andre har fullt opp, det er også en form for ensomhet.
Heldigvis har jeg blitt kjent med flere så vi er ensomme sammen på nattet.
Dessuten blir gode dager brukt og utnyttet godt.

Nå var dagens hjertesukk ute, jeg har tømt meg og nok engang utlevert meg selv på en ikke fullt så god dag. Nå er det på tide å brette opp ermene for så å finne frem humøret, smilet, latteren og gleden.
Gleden ved å være meg, gleden ved alt jeg har, gleden ved å være menneske for alt kunne vært så mye verre.

Det kan være mye ensomhet i en tom kalender


6 kommentarer:

  1. Skjønner deg så veldig godt, man prøver å si det,men så er det få friske som skjønner det,for de begynner å snakke om alt de ville gjort om de bare kunnet ha den fritiden..så gir man opp,for man skjønner man får ikke forklart så de skjønner <3 klem, hilsen mary

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk for all støtte Mary, <3

      Slett
  2. Sender deg masse klemmer.. Og vite at du ikke er alene om å ha det sånn.. Jeg vurterte å ikke kjøpe nytt innhold til almanakken min i januar, for jeg syntes det var bortkastede penger.. jeg hadde jo uansett ikke mulighet til å lage noe planer eller møter eller jobbetider i den.. men jeg kjøpte den likevell.. for håpet er jo der.. det kan jo hende atte, dersom, hvisoatte, kanskje en dag jeg orker noe... ;)
    Kjenner godt igjen den følelsen om å være litt utelatt fra livet.. jeg sitter på sidelinjen og ser på at andre lever sitt liv med innhold som gleder dem.. daglig.. mens jeg er glad hvis jeg har greid å dusje alene.. eller støvsuggd stua, men det kostet meg noen timer i senga med smerter.. Tenker masse på deg.. og jeg krysser fingrene for at vi en dag kan delta i livet på lik linje med andre..
    Stoor klem fra en annen som ser på hybelkaninene som har ett mere produktivt liv enn jeg har.. ;) Kleems.. xx

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk Christin.
      Er en fattig trøst at vi er flere, men det hjelper jo litt.
      Som du sier en dag, en dag klarer de å finne ut noe som vil hjelpe oss å vi kan delta i livet igjen

      Slett
  3. Sender deg varme klemmer med ønske om en god dag!

    Ingunn

    SvarSlett