Hverdagen med fm/me er ikke så glamourøs

Noen dager eller for meg, noen uker kan være ganske gode. Det er da jeg blir sett ute, det er da jeg er en skikkelig mamma,det er da jeg lever og gjør endel av det jeg gjorde før jeg ble syk.
I disse periodene gir jeg av meg selv hele tiden og har slett ikke lært at mine grenser ikke er like tolerante som før.
Dette kommer tilbake som en boomerang, midt i trynet rammer det, gang på gang.
Det er disse gangene jeg ikke er synlig ute, det er disse gangene jeg gang på gang må melde avbud til sosiale aktiviteter, det er disse dagene alt flyter hjemme, det er disse dagene tårene kommer.
I mørkt rom, smertene river å sliter og jeg sover. Alt koster energi, mye energi. Tenke dere følelsen av kraftig intens influensa sammen med en følelse av real fyllesyke. Slik er mine dager da. Hvor ingen smertestillende hjelper og jeg sovner hele tiden. Jeg kan stå å smøre mat og sovne mens jeg smører skiva.

Følelsen av å stå på utsiden å se sitt eget liv da er ganske miserabel. Det lille av energi blir da brukt på barna. Men det er slitsomt å ikke ha noen sosial omgang. Det sliter på selvfølelsen, det og ikke kunne delta på lik linje i samfunnet som alle andre.
Men heldigvis er ikke alt bare svart, heldigvis finnes internett. Her kan jeg være sosial på mine premisser, når jeg orker, så lenge jeg orker.
Jeg får høre vi skulle bodd nærmere å kommet en tur, si ifra om jeg skal ta en tur eller om du trenger hjelp. Hadde det bare vært så vel, når jeg orker å sitte oppe i 5-10 min hjelper det ikke med besøk, når jeg bare vil legge meg å sove. Jeg vil ikke alltid ha hjelp, det jeg trenger mest hjelp til vil jeg klare selv. Jeg vil ikke ha hjelp på badet, det finnes ikke hjelp for smertene som raser, det finnes ikke hjelp mot trøttheten. Men takk for omtanken til alle dere som stiller dere villig til det.
Nok en gang, nettet er flott, og jeg kan bruke bloggen som en slags terapi.
Takket være facebook har jeg blitt kjent med en gjeng med fantastiske damer.(for det meste) damer som er i samme situasjon som meg, damer som ønsker de kunne yte mer, damer som sliter med smerter, samfunnet og det å strekke til. Med denne gjengen sitter på tårer og latter løst. Hverdagen blir møtt med humor og vi er flinke til å finne positive ting i hverdagen.
Det er godt å kunne logge seg på og uansett når tid det er finne noen å "prate" med som har full forståelse for alt man sliter med. Som sender en oppmuntrende hilsen, en liker på status, en virutal klem. (Dere vet selv hvem dere er) Takk til dere flotte som støtter og oppmuntrer.

Det vi alle ønsker er bare en forståelse og aksept fra de rundt oss. Vi later ikke som vi er syke, vi blir ikke fete og lever godt på aap eller trygd, det er ikke målet vårt. Vi vil bare bli trodd og tatt litt hensyn til. Drømmen vi alle har er en smertefri hverdag hvor vi kan stille på lik linje med alle.

Henger dere fortsatt med? Det setter jeg stor pris på. Til dere som stiller opp, til dere som bryr dere om meg og mine, til dere som oppriktig og ærlig ønsker det beste for meg. Til dere som har kommet med en blomsterhilsen, sender mail, gir en klem, spør opprikitg hvordan det er med meg. Det rører meg sterkt og gir meg tro på at det er mange flotte mennesker der ute. Jeg er veldig glad for omtanken dere viser. Tusen takk